Enya sitter ytterst på stolen og ­lener seg med hele ­overkroppen over det lille bordet hvor ­søsteren ­Enxiao Wu (7) sitter og gjør ­lekser. En lysstråle trenger seg gjennom en sprekk i pappen som isolerer for vinduene. Det lille rommet, som utgjør hele familiens hjem, er mørkt. En skrivebordslampe lyser opp Enxiaos kinesisk-lekse.

Enya Wu er yngst i en søskenflokk på fire og den eneste som ikke er registrert i det kinesiske hukou-systemet. Det betyr at hun ikke har rett til helsetjenester eller statlig støtte. Hun kan ikke reise med tog eller fly, leie bøker på biblioteket, gå på skole eller etter hvert gifte seg. En brist i systemet gjorde at hennes to eldre søsken kunne registreres av besteforeldrene. Den bristen finnes ikke lengre.

Født utenfor statens plan

Foreldrene Wu kom fra Guizhou-provinsen til storbyen ­Kunming i ­Yunnan-provinsen for over tretten år siden. Som så mange andre migrantarbeidere søkte de ­lykken og livet langt unna rismarkene. I dag ­tjener ­familien om lag 3.000 kroner i måneden. Mye av pengene går til å betale for barnas skole-
gang siden migrantbarn ikke har krav på gratis ­offentlig skole i byen. Familiefar Wu Chenglong jobber i et firma som ­resirkulerer brukbare funn fra en ­søppeldynge. Wang Jie Wu ­hjelper til når hun kan, og har ofte Enya med seg.

– Det er ikke optimalt, men det er den eneste måten vi kan øke inntekten vår, slik at vi får ­registrert Enya, sier Wang Jie.

For at datteren deres skal ­kunne stå i hukou-registeret må ­foreldrene betale en bot. De tør ikke spørre politiet hvor mye de må betale, da slike bøter kan ligge på opptil en tre ganger den ­lokale gjennomsnittlige ­årslønnen. ­Familien lever fra hånd til munn, og de er redde for hva som vil skje med Enya dersom de ikke har nok penger.

---

Hukou

• Hukou er et system for ­bostedskontroll i Kina. Alle borgere registreres som ­beboer i en bestemt provins.
• Kinesiske statsborgere har bare rett til skole og helse­tjenester i området hvor de er registrert som beboere.
• Bakgrunnen for systemet var å kontrollere og begrense urbaniseringen. Systemet har blitt kritisert av blant annet Amnesty.
• I 2015 annonserte ­president Xi Jinping en ­reform systemet, der migranter med stabile jobber i kan søke om hukou i urbane områder. ­Reformen har ikke vært ­vellykket så langt.
• Kilder: cfr.org, SNL.no, gov.cn, Caixin.

---

Den kinesiske fødselsplanleggingspolitikken, som i vesten ofte omtales som ettbarnspolitikken, trådte i kraft i 1979. Den fungerte som et grep som skulle bremse den enorme veksten i den kinesiske ­befolkningen. Politikken innebar at alle gifte par bare fikk lov til å få ett barn. Brudd på loven kunne føre til ­alvorlige konsekvenser som tvangssterilisering, oppsigelse, og kraftig bøtelegging. Kina har mottatt ­internasjonal kritikk for håndhevingen av loven og i løpet av lovens levetid kom det flere unntak. Etniske minoriteter kunne etterhvert få flere barn, og det kunne også bønder på landsbygda dersom den førstefødte var en jente.

Helt siden de første keisernes tid, for over tre ­tusen år siden, har guttebarn blitt ansett som mer verdifulle i Kina. På verdensbasis fødes det fem prosent flere gutter enn jenter. I løpet av ettbarnspolitikken ble det født tjue prosent flere gutter enn jenter i Kina.

Dukker opp før milepæler

---

Kinesiske migranter

• Kinas økonomiske vekst har lokket kinesere fra landsbygda inn til byene på jobbjakt.
• Den interne migrant­befolkningen består av ­personer som bor og ­arbeider et annet sted enn der de er registrert.
• Migranter utnyttes ofte for billig arbeidskraft i byene, og har få rettigheter.
• Det er om lag 282 ­millioner migrantarbeidere i Kina, noe som utgjør mer enn en ­tredjedel av landets ­arbeidende befolkning.
• Kilder: Unicef, China Labour Bulletin

---

Utdanning er nøkkelen

Enxiao 
er rastløs, men har endelig klart å fullføre hjemmeleksene. Hun skynder seg ut i ­gaten der ­broren Engui (11) og de andre nabo­ungene leker sisten. Enya ­dilter etter store­søsteren. I samlet tropp løper barna mot lekeplassen. De kutter sylskarpe svinger, hopper på trappetrinn, og hyler i glede når de møter hverandres blikk. ­Enkelte voksne følger apatisk med fra ­døråpninger og vinduer. På ­lekeplassen gjemmer lubne høns seg inni ­buskene når de raske stegene fra barna ­nærmer seg. Kirsebærtrærne er i full blomst, og en av ­guttene i gjengen klatrer opp i et av de og rister så det ­regner rosa kronblader. De minste barna hopper rundt i blomsterregnet og hiver armene opp i været for å fange det.

Fengyi kjenner de fleste av barna godt ­gjennom organisasjonen hun jobber i. De driver et aktivitets­hus for barn av migrantarbeidere, der en kan spille spill, låne bøker, tegne og få hjelp til hjemme­lekser. Hver dag lager de lunsj til de fattigste barna på skolene i området. Familiene betaler tre kroner per måltid, og barna får spise så mye de vil. For mange av dem er dette dagens eneste varme måltid utenom ris-suppe. Hun forteller at barna i dette området ofte har flere søsken. Mange av foreldrene her kommer fra fattige kår, og de har lite eller ingen utdanning. Mange vet ikke hvilken konsekvens det kan få for både familien og barnet dersom det blir født utenfor statens plan. Ofte kommer de selv fra landsbyer der det har vært vanlig å få flere barn uten å registrere dem, og flere har søsken som «ikke eksisterer».

– Det er en ond sirkel, sier ­Fengyi. Hun mener ­løsningen er å gi barna en mulighet til å utdanne seg.

Wu Chenglong og Wang Jie Wu er engstelige. For å få sendt Enya på skole må hun først få et ­hukou, ­dokumentet som ­verifiserer ­hennes identitet. Det er ikke bare boten som hindrer ­foreldrene i å registrere henne. Enya ble født hjemme hos ­familien, og dermed har hun heller ikke en fødsels­attest. For å bevise at hun virkelig er deres datter må de gjennom­føre en DNA-test. For å unngå å betale ekstra må testen tas på et sykehus i foreldrenes hjem­provins. I tillegg må de skaffe ­bevis for at de faktisk er et ektepar.

Skyggene på lekeplassen har blitt lange og luften kjølig. Den eldste datteren i familien Wu, ­Enwei (13) har akkurat kommet tilbake fra skolen. Hun ­stopper opp ved kirsebærtrærne og ­roper på småsøsknene sine. Det er ­middag snart, og hun må ­begynne på engelskleksene så fort hun kommer hjem. Enxiao, Engui og Enya kommer ­løpende. Mange av de andre barna ­følger etter. De stopper opp ved ­kiosken og kjøper godteri-røyk av ­merket Malbolo. De hvite ­sukkerpinnene spises med stor innlevelse.

­Hjemme gir Enya stolt fra seg en klam blomsterkvast til ­moren sin, og setter seg ned for å se på at storesøster Enwei repeterer ord. I - am. You - are. He, she, it - is. We - are. You - are. They - are.

Maten er snart klar. Wu Chenglong har enda ikke ­kommet tilbake fra jobben. Hver gang foreldrene ser på Enya blir de minnet på hvor ekte hun er. Og hvor hardt de må ­kjempe for at hun kan få bli det på ­ordentlig.

LES OGSÅ: 'Ser oss blinde på enkeltskjebner'